«Emma Woodhouse, vakker, begavet og rik, med et komfortabelt hjem og et lyst sinn, syntes å være velsignet med noen av tilværelsens største goder, og hadde i sitt nesten enogtyve-årige liv opplevd svært lite av motgang og ergrelser.» - Emma, Jane Austen (1815)
For en debutfilm! Regissør Autumn de Wilde har begått en intelligent og forfriskende tolkning av Jane Austens elskede komedie Emma. Filmen er en fryd for øyet og formår å fremstå historisk korrekt og fantastisk moderne på en og samme tid. Kostymene blir helt sentrale i fortellingen om Emma, som utspiller seg omkring forfengelighetens makt for 200 år siden. La oss derfor ta et lite dypdykk ned i Emmas visuelle verden.
Emma ble utgitt i 1815, og filmversjonen ser ut til å forestille slutten av 1810-tallet, på grensen til 1820. Ingen voldsom diskrepans der, altså. Vi befinner oss i det som på engelsk omtales som regency era og som på godt norsk kalles for empirestil. Noen få, gjennomgående kjennetegn for moten fra denne tiden er avstivede, stående kraver for menn, gjerne mer enn èn vest på en gang og korketrekkere, kyser og kjoler som er skåret rett under bysten for kvinnene - såkalt empiresnitt. Ser man kjoler og kåper bakfra, kan man kanskje gjenkjenne noen stiltegn som går igjen for eksempel i beltestakken fra Øst-Telemark. Undertegnede jublet (i det stille) over å se at filmen inneholder flere kopier av originale kjoler og plagg fra museumssamlinger verden over og moteillustrasjoner fra perioden.
Når det kommer til filmskildringer av empirestil synes man å være notorisk redd for kyser, korketrekkere og andre definitive periodemarkører. Og ja, i våre moderne øyne er dette redselsfulle motefenomener, men like fullt enessensiell del av det visuelle uttrykket til perioden man prøver å skildre. Det må jo for all del ikke se utdatert ut, og kunstnerisk frihet blir derfor ofte forsvart med - at det er jo ikke en dokumentarfilm.
Det kan fort bli litt overflødig å snakke om absolutt realisme når det kommer til fiksjonsfilm, men hvorfor blir realisme nettopp i forhold til hår og mote så ofte valgt helt bort når det kommer til fortidsfremstillinger? Det er vanskelig, ja, tilnærmet umulig å være kompromissløs når det kommer til periodekostymer,og derfor inngås det nesten alltid utilgivelige kompromisser. Reglene for hva vi tør å inkludere i en periodeskildring uten frykt for å frastøte publikum, ser dog ut til å være noe løsere for mannlig hår og bekledning.
Alle som har bladd gjennom et fotoalbum fra 80-tallet vet hvor ubønnhørlig fremmedgjørende frisyrer kan virke for et moderne menneske. En ordentlig hockeysveis på et sexsymbol blir rett og slett helt umulig å ta seriøst, og derfor nøyer vi oss med vage hint og referanser til perioden.
Problemet, eller kanskje rettere sagt resultatet, blir at filmene kommer til å bære et umiskjennelig preg av den tiden de er laget i. Dette er langt ifra noen ny tendens, så lenge fenomenet periodefilm har eksistert har det også fantes moderne visuelle fortolkninger av ulike tidsepoker. Bare se på Hollywood-håret i Tatt av Vinden (Victor Fleming, 1939), som er satt til den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene, eller flapperpikene i stumfilmdokumentaren Häxan (Benjamin Christensen, 1922), som skal forestille middelalderen. Det finnes utallige eksempler på slike mer eller mindre ufrivillige anakronismer.
Folk fra fortiden gikk i rare klær i våre øyne. Men det er viktig å huske på at det ofte handler om bekledning som tilhører en helt annen håndverkstradisjon. Og at det tøyet vi ser på film, i det minste skal forestille å være produsert under samme omstendelige forhold.
For den gjengse kinogjenger er det ikke avgjørende om den og den fargen fantes på et gitt tidspunkt eller om man snørte korsettet foran eller bak i den forestilte perioden. Det man imidlertid ofte glemmer, er at mote og endringen i silhuetter over forholdsvis kort tid, ikke bare kan være en definitiv periodemarkør for å etablere filmen i en gitt tid, men et godt verktøy for å vise at tiden går. Dette kan være et nyttig grep for å vise tidens tann i en film der handlingen foregår over en lenger periode - som for eksempel i nyutgitte Little Women (Greta Gerwig, 2019).
Det er den Oscar-vinnende kostymedesigneren Alexandra Byrne som står bak kostymene i denne fargesprakende adaptasjonen av Emma. Hun vant en Oscar for de overdådige kostymene i Elizabeth (Shekhar Kapur, 1998). Hun stod også for kostymene i Persuasion (Roger Michell, 1995) og er dermed ikke helt fremmed for Austen adaptasjoner. Jane Austen-adaptasjoner generelt er et yndet objekt for misnøye blant ihuga Austen Fans. TV-utgaven av Stolthet og fordom (Simon Langton, 1995) versus Joe Wright’s 2005-romantisering av samme roman er et glimrende eksempel. Her står det mellom forholdsvis historisk korrekt hår og kostymer versus det som i dag fremstår som umiskjennelig totusenogfemsk kunstnerisk frihet - toppet med løse lokker og flagrende pannelugger. Er det en ting som ofte er grovt feil representert på film i forhold til virkeligheten, er hvor mye kvinner i ‘gamle dager’ gikk med håret løst. Svaret er - ekstremt sjeldent for alle unntatt småpiker. Det var rett og slett uanstendig. Her har det vært full skjerpings i 2020-Emma. Alle har oppsatt hår med mindre de er syke eller døende!
Periodefilmer er også en utmerket anledning for å overdrive og fremheve motetrekk ved en gitt periode. Sofia Coppola’s visuelle mesterstykke Marie Antoinette (2006) er et godt eksempel på en vellykket estetisk overdrivelse, som snor seg unna korrekthetens fordømmende grep ved å alliere seg med high fashion. Emma-regissør Autumn de Wilde innrømmer også at hun har latt seg inspirere av fargeuniverset i denne filmen. Hvis Coppola’s Marie Antoinette er en luftig, perfekt seig makron fra Ladurèe, er Emma ren sorbet. Tilsynelatende lett, men overraskende smakfull.
Det er en klar tendens å dyrke de trene, greskinspirerte hvite musselinuniverset fra Georigiansk mote på film, men i Emma får de populære blomstermønstrene fra perioden endelig spille en vesentlig rolle. Det samme gjelder for bruk av kraftige farger og utradisjonelle fargesammensetninger som fremstår hypermoderne i all sin provokasjon. Når man ser Emma er det lett å tenke at det er blitt brukt sterkere farger på kostymene for spetakkelets skyld, men den kraftige bruken av farger og sprelske kombinasjoner som oker og knallrosa er faktisk helt i tråd med perioden og en definitiv klassemarkør. Vi har kanskje en tendens til å glemme at farger som er falmet på museum, og sidenhen på film, har vært sterke og levende engang.
Forgjengeren til Autumn de Wilde-versjonen av Emma fra 1996 (Douglas McGrath) med Gwyneth Paltrow i hovedrollen, formelig dunster av 90-tallet med t-skjorteaktige empirekjoler og glinsende lipgloss. Denne forbindelsen blir ikke mindre åpenbar med kultfilmen Clueless som ble laget som en moderne fortolkning av Austens komedie året før - med moteikonet Cher i spissen. 1990-talls-estetikken er heldigvis fullstendig fraværende i 2020, om ikke i det generelle motebildet, så i Emma. Vi kan vel nå også konkludere med at 1995-96 tydeligvis var store år for Jane Austen-adaptasjoner.
Emma utspiller seg i et samfunn som er gjennomsyret av sosiale koder og regler og blir en satire over polite society. Alle de oppstyltede reglene fremstår nettopp som litt latterlige i våre øyne. Vi dykker inn i et klassesamfunn der status og forbindelser er avgjørende, for ikke å snakke om etikette. Kostymer blir et ekstremt viktig verktøy for å kunne oversette sosial status og karaktertrekk til et visuelt språk som ikke krever noen videre forklaring.
Karakteren Emma er nemlig en sann moteløve, og lever i et samfunn der visuell presentasjon er alfa og omega for en kvinne, uansett hvor dannet hun enn måtte være. Emma er alltid på utstilling. Alexandra Byrnes kostymedesign formidler Emmas forfengelighet og moteriktige fremtoning, uten å måtte ty til åpenbare moderne motereferanser. Men når til og med Vogue lager en desidert empire-shopping guide inspirert av filmen, må selv undertegnede innrømme at den tydeligvis allikevel treffer noe i tiden. Autentisitet er jo som kjent ‘in’. Det er dermed ingen overraskelse at regissør Autumn de Wilde har en bakgrunn som motefotograf med giganter som Prada og Rodarte på merittlisten.
Selv om Emma skifter antrekk i nesten hver eneste scene, brukes noen kostymer flere ganger. Dette lukter også deilig autentisk. Selv om Emma er fantastisk rik og har sin egen, personlige skredder, så hadde man nemlig ikke en uendelig garderobe. Det var jo dette med håndverkstradisjonene - ting tar tid! Derfor ser vi Emma og den nyerhvervede venninnen Harriet i ‘haberdashery’-butikken jevnlig gjennom filmen - her kunne man kjøpe tilbehør, blonder og bånd som kunne re-aktualisere, personliggjøre og fornye kyser og antrekk med få, enkle grep.
I Emma har man ikke vært redd for tilsynelatende overdrevne periode markører. Her går man all in på korketrekkere! Når historien utspiller seg i Emma, nærmer vi oss også en tid (1830-årene) der frisyrer blir overdrevet i en grad som får det til å virke nesten utroverdig, oppsatt som sløyfer og krøllefonten er med trekantskill, men som utrolig nok er historisk korrekt. Dette opptrer også i filmen, og passer riktignok bedre inn få år senere i mote historien, men understreker og utgjør et viktig satirisk poeng. Anakronismer som dette fungerer nemlig ypperlig hvis de har en faktisk funksjon. Den georgianske perioden egner seg perfekt til en satire skildring av klassesamfunn og forfengelig moteslaveri. Det blir da heller ikke spart på kinnskjegget, en motetendens vi anser som ganske tåpelig i dag, men som jeg vil vedde hatten min på at får sin renessanse!
I tillegg til sirlig utformede kjoler og kaskader av korketrekkere, inneholder filmen noen av de mest upåklagelige spencer-jakker sett på film. Spencer-jakker er jakker som er skåret til å passe til empirekjolene, tenk crop top anno 1820, med fantastiske broderidetaljer og utsnitt. En av spencer-jakkene som har fått mest oppmerksomhet, er den lyserosa som figurerer i promobildet og i traileren. Utover å være helt historisk korrekt og tydelig inspirert av en lignende jakke (dog i sateng) på Metropolitan Museum of Modern Art, kunne den like godt ha spankulert nedover haute couture catwalken i Paris signert Dior eller Valentino.
Det samme gjelder for kysene som blir brukt i filmen. Helt riktige for perioden og altfor sjeldent brukt på film. Det kjegleformede hodeplagget fremstår unektelig litt rart for oss i dag, men Emma er et klasseeksempel på, hvor flatterende kysen kan være. En kyse rammer inn ansiktet og danner det perfekte utgangspunkt for en mer personlig stil. Man kan enkelt selv tilføye detaljer og gjøre den til sin. Bekledning var en opplagt måte, utover de mange andre kunstarter dannede kvinner helt skulle briljere i, å uttrykke seg på kreativt. Det gule korset Emma bærer, er en homage til Jane Austen, som sies å skulle ha eid et lignende smykke.
Estetisk tilfredsstillende bilder fra Emma kommer til å florere i feeden din på Instagram og Pinterest i lang tid fremover. Det blir skrudd helt opp for perioderiktige farger og elementer i produksjonsdesignet av Kave Quinn og fargekombinasjonene av kostymer og produksjonsdesign, utgjør til sammen en slags Jane Austen pastisj og gir filmen umiddelbar Pinterest-appeal. Tross sin historiske korrekthet.
Fortiden som den fremstår i Autumn de Wilde’s Emma er en fargestrålende verden av forseggjorte detaljer. En ren empirefantasi som var den skreddersydd til filmmediet. Ikke minst er karakteren Emma, eksepsjonelt godt spilt av AnyaTaylor-Jo (The Witch, Peaky Blinders), en kvinneskikkelse som også appellerer idag - kompromissløs og forfengelig som hun er. Man kan formelig fråtse i filmens nådeløse karikatur av perioden, på godt og ondt. Filmens største styrke er at man har våget å være tro mot perioden, og fremhever ved hjelp av forfengelighetens makt filmens satiriske brodd. Sånt blir det moderne filmfortellinger av.
Ida Cathrine Holme Nielsen (f. 1990) er filmviter med en mastergrad i film- og audiovisuell estetikk fra Københavns Universitet. Ida bistår med program og rettigheter ved Frogner Kino. Hun er særlig opptatt av mote på film og driver Instagramkontoen @idacath om vintage-mote, som teller over 88.000 følgere.
Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer om hva som skjer på Frogner kino
